Dont you remember?

When will I see you again
You left with no goodbye
Not a single a word was said
No final kiss to seal any sins
I had no idea in the state we were in

I know I have a fickle heart
And a bitterness and a wandering eye and a heaviness in my head

[chorus]
But don't you remember
Don't you remember
The reason you left me before
Baby, please remember me once more

When was the last time
You thought of me
Oh have you completely erased me from your memory
I often think about where I went wrong
The more I do the less I know

I know I have a fickle heart
And a bitterness and a wandering eye and a heaviness in my head

[chorus]
But don't you remember
Don't you remember?
The reason you left me before
Baby, please remember me once more

Gave you the space so you could breathe,
I kept my distance so you would be free,
And hope that you find the missing piece,
To bring you back to me,

[chorus]
Why don't you remember?
Don't your remember?
The reason you left me before
Baby, please remember me once more

When will I see you again

FML

Da er jeg blitt ditchet, av to stk. Han ene ville ikke ha meg og han andre fant en som passet mer som kjærestemateriale, hva han ikke vet er jo at jeg er jo kjærestemateriale, hadde han bare gitt meg litt tid, det gjelder vel egentlig de begge. Hva er i veien med meg? Tydeligvis ikke utseende mitt, siden kompisen min sier at alle ser på meg og vil pule meg, men er det alt? Må jeg forandre meg totalt? Da er jeg jo ikke meg selv. Har bestemt meg for å ikke drikke på en mnd. Kanksje jeg klarer å rydde litt i hodet mitt da. Kanskje hvis jeg får orden oppe i hodet mitt så kanskje alt annet fikser seg da? Tviler sterkt, men da slipper jeg iallefall å høre; hun har et alkohol problem, derfor kan jeg ikke være med henne. Jeg har jo ikke det!!!


Og hvem er det som bruker hodet sitt når det gjelder kjærlighet? Skal man bruke fornuften? Hun passer bedre til å være en kjæreste enn hun jeg faktisk er kjær i? HALO!!! Jævla vossinger! Det som hjelper meg litt ang. han første er at hun har funnet seg er stygg og ikke minst en psyko kjerring, og hun andre som er kjærestemateriale hun er iallefall ikke noe fin, det syns ikke han heller. Skjønner meg ikke på dette her opplegget jeg. Men uansett er det jeg som sitter her med skjegg i postkassen, jeg er ensom og sexløs, hvordan skal jeg klare dette her i en mnd? Det positive er at jeg slanker meg denne mnd. og da blir det ekstra effekt uten alkohol og ØL ikke minst! I will show u suckers, u will fucking regret ur stupid desission.


FUCK ALL OF U!

http://www.youtube.com/watch?v=VYM0oL6RPvg

On her loving two equally

How strong does my passion flow,
Divided equally twixt two?
Damon had ne'er subdued my heart
Had not Alexis took his part;
Nor could Alexis powerful prove,
Without my Damon's aid, to gain my love.

When my Alexis present is,
Then I for Damon sigh and mourn;
But when Alexis I do miss,
Damon gains nothing but my scorn.
But if it chance they both are by,
For both alike I languish, sigh, and die.

Cure then, thou might wing�d god,
This restless fever in my blood;
One golden-pointed dart take back:
But which, O Cupid, wilt thou take?
If Damon's, all my hopes are crossed;
Or that of my Alexis, I am lost.  

I wish my heart was made of stone

Er det meg? Er det jeg som ødelegger for meg selv? Kanksje jeg burde begynne å spille spillet, men da er jeg jo ikke meg selv. Jeg vil være meg selv, ikke spille spill for å få den jeg vil ha, jeg vil at han skal ha meg for den jeg er og ikke hvor bra jeg spiller spillet. Hvis han ikke vil ha meg for den jeg er så er han ikke verdt mitt hjerte? Det er det de sier til meg, men når jeg er mongo er jo det min feil? Jeg klarer ikke holde ærligheten eller kjærligheten min i sjakk for tiden, jeg føler meg bra på utsiden, men ikke på innsiden.Jeg får jo annerkjennelse hele tiden av mitt ytre, men ikke mitt indre (fra de jeg vil høre det) er jeg for drøy, er jeg for ærlig? Jeg vet når jeg er full så maser jeg mye på mld og sånn, men herre hvem gjør ikke det da? Jeg er kanskje litt ekstra drøy med mld jeg skriver, men det er jo slik jeg er, eller? Uff jeg vet ikke lenger, men jeg er lei av at den jeg vil ha ikke vil ha meg. Jeg gir snart opp. Kanksje det er fordi jeg alltid tenker det værste at det skjer? Jeg har jo en tendens til å svartmale alt, men når jeg har en bra dag rosemaler jeg alt. Blir lett vippet av pinnen for tiden, men heldigvis er jeg ikke sånn jeg var de første tre dagene i det nye året, da var jeg helt ødelagt, men det var jo også av andre grunner også. Jeg er lei av at jeg alltid ødelegger alt, jeg er lei av meg selv, skulle ønske jeg var normal. Men både de normale og veldig unormale er jo lykkelig og har fått den de vil ha. Hva er det med meg da? Det eneste positive i dette er det at jeg blir motivert til å trene, men er jo blass så da får jeg gå rundt her å bli feit igjen da. Sluttet og spise sunt også, men må begynne nå. Nekter å legge på meg igjen for da går alt til helvette. Jeg vil jo ha han, men jeg vil ikke inrømme det alle dager, men i går da visste jeg det, da gikk det opp for meg, og det er derfor alt er mye værre. Også er jeg redd for å si det for da forsvinner han, vil heller late som om jeg ikke er kjær og ha han enn å si jeg er det og ikke ha han. Og det sier vel jo alt om hvor patetisk jeg er. Og det gjør vondt i hjertet mitt, veldig vondt. 2012 har ikke vært det beste året for meg så langt, kanskje jobb messig, men ikke følelses messig. Og det er det jeg sliter med, de dagene jeg ikke skal noe har jeg bare lyst å grav meg ned i sengen, løy i dag til min stemor fordi jeg ville være i sengen å sove vekk dagen istedet for å være med henne. Orket bare ikke. Noen dager tenker jeg at ingen kommer til å elske meg som Eyvind igjen og jeg skulle så ønske jeg elsket han. Jeg orker ikke mer, skulle ønske jeg kunne slå av følelsene mine og blir en kald hore. Iallefall være foreslket i Nicholas, for det var mer en sikkerhet enn denne usikkerheten jeg har nå, og når jeg er usikker blir jeg helt fåkket. Men nå er det ikke slik og håpet mitt er borte.

12 januar 2011.

I dag er det et år siden. Det er vanskelig, har gruet meg i noen dager nå, siden jeg kom på det, har hatt mareritt om det som skjedde i fjor. Har det skjedd noe nytt? Nei, venter fremdeles, men karma kommer til å gjøre det rettferdige, slik jeg har opplevd det før, og da vil rettferdigheten seire. I morgen skal jeg iallefall drukne sorgene mine i øl og to gode venner. Jeg savner ikke Bergen, og iallefall ikke denne dagen.

Story of my life.

Dette er vel andre gangen på Voss jeg har fått høre av den jeg er hypp på sier noe sånt, eller lignende.
Denne gangen svei det litt mer enn han forrige, kanskje for denne personen er en fantastik person. Ja, han var kanskje frekk som sa det, tenker du, men han var full og kranglet med alle den dagen, men han ville snakke med meg om det, lurte på hvorfor jeg ble så lei meg da han sa det til meg, kanskje fordi det var nyttårsaften, kanskje fordi jeg er hypp. Men hva er er det som gjør at han ALDRI kommer til å bli forelsket i meg da?
Er det fordi jeg er feit? Jeg som har blitt så "tynn" å fin etter jeg flyttet opp her. Eller er det fordi jeg ikke er fin nok for han? Eller er det personligheten min? Hva er det? Hvordan kan to personer klikke så godt i sengen, å ha så god sex, være skam tiltrukket av hverandre, le mye, ha det kjempe kjekt ilag også kan den ene si noe sånt? Greit nok hvis det var god sex, greit nok hvis det bare var overfladisk, men er det dèt da? I mine øyne er det ikke det. Og en at en så fantastisk person som han er, så kan jeg ikke forstå det.
Det jeg ikke forstå er at når noen kan ha så mind blowing sex og begge parter syns det og at det ikke betyr noe? Jeg forstår ingenting jeg, men jeg får ta tiden til hjelp, men the story of my life, det ender nok opp med at det er jeg som blir såret.


Julen, romjulen, nyttårsaften og begynnelsen på nyåret er en vanskelig tid for meg, kanskje derfor jeg svartmaler alt også. Har drømt mye om mamma sin eks. Jeg har drømt at mamma blir sammen igjen med han og jeg går rundt å stresse og skjønner ikke hvordan hun kan ha blitt det. Så mye som han har ødelagt meg. Han påstar at han har forandret seg, alt dette er jo også i siste leiligheten vi tre bodde sammen i. Dette er jo ikke noe jeg er redd for at skal skje, men kanskje i underbevisstheten min så sliter jeg med at jeg ikke kan forstå hvordan mamma kunne la det skje. Og ikke minst late som om at alt er bra nå. Tydeligvis er det ikke, jeg drømmer jo stadig vekk om han, noen perioder snakker jeg om han. Og det som jeg syns er værst av alt er at jeg ikke vet alt som han har gjort mot meg. Jeg både vil og vil ikke vite det, men til syvende å sist vil jeg det, siden folk har satt spørsmålstegn til eneklte ting som de tror har skjedd med meg, som jeg ikke husker. Men det jeg husker og det jeg vet er at han har ødelagt mye for meg. Bursdag, jul, nyttår, fisking, ski, negleklipping og det værste av alt at jeg har selv blitt voldelig. Kanskje jeg burde skrive et brev til han og fortelle hva han har gjort med meg, og så klart avslutte med at jeg har det fantastisk nå slik at han ikke kan få den tilfredstillelsen av å ha ødelagt hele mitt liv, Det sykeste av alt er at jeg kommer til å få dårlig samvittighet hvis jeg gjør det. Men kanskje det er den beste løsningen siden jeg ikke kan snakke med mamma om det, hun kommer til å dø av dårlig samvittighet og hun har det nok som det er, til tross for at hun later som hun ikke har det.


Men til tross for alt dette, så trives jeg på Voss, jeg angrer ikke på å ha flyttet opp her. Ingen mann kan få meg til å angre på det, uansett hvor såret jeg blir. Og jeg har jo dawgzen min. <3

Jeg kommer ALDRI til å bli forelsket i deg, Sjavn.