I wish my heart was made of stone

Er det meg? Er det jeg som ødelegger for meg selv? Kanksje jeg burde begynne å spille spillet, men da er jeg jo ikke meg selv. Jeg vil være meg selv, ikke spille spill for å få den jeg vil ha, jeg vil at han skal ha meg for den jeg er og ikke hvor bra jeg spiller spillet. Hvis han ikke vil ha meg for den jeg er så er han ikke verdt mitt hjerte? Det er det de sier til meg, men når jeg er mongo er jo det min feil? Jeg klarer ikke holde ærligheten eller kjærligheten min i sjakk for tiden, jeg føler meg bra på utsiden, men ikke på innsiden.Jeg får jo annerkjennelse hele tiden av mitt ytre, men ikke mitt indre (fra de jeg vil høre det) er jeg for drøy, er jeg for ærlig? Jeg vet når jeg er full så maser jeg mye på mld og sånn, men herre hvem gjør ikke det da? Jeg er kanskje litt ekstra drøy med mld jeg skriver, men det er jo slik jeg er, eller? Uff jeg vet ikke lenger, men jeg er lei av at den jeg vil ha ikke vil ha meg. Jeg gir snart opp. Kanksje det er fordi jeg alltid tenker det værste at det skjer? Jeg har jo en tendens til å svartmale alt, men når jeg har en bra dag rosemaler jeg alt. Blir lett vippet av pinnen for tiden, men heldigvis er jeg ikke sånn jeg var de første tre dagene i det nye året, da var jeg helt ødelagt, men det var jo også av andre grunner også. Jeg er lei av at jeg alltid ødelegger alt, jeg er lei av meg selv, skulle ønske jeg var normal. Men både de normale og veldig unormale er jo lykkelig og har fått den de vil ha. Hva er det med meg da? Det eneste positive i dette er det at jeg blir motivert til å trene, men er jo blass så da får jeg gå rundt her å bli feit igjen da. Sluttet og spise sunt også, men må begynne nå. Nekter å legge på meg igjen for da går alt til helvette. Jeg vil jo ha han, men jeg vil ikke inrømme det alle dager, men i går da visste jeg det, da gikk det opp for meg, og det er derfor alt er mye værre. Også er jeg redd for å si det for da forsvinner han, vil heller late som om jeg ikke er kjær og ha han enn å si jeg er det og ikke ha han. Og det sier vel jo alt om hvor patetisk jeg er. Og det gjør vondt i hjertet mitt, veldig vondt. 2012 har ikke vært det beste året for meg så langt, kanskje jobb messig, men ikke følelses messig. Og det er det jeg sliter med, de dagene jeg ikke skal noe har jeg bare lyst å grav meg ned i sengen, løy i dag til min stemor fordi jeg ville være i sengen å sove vekk dagen istedet for å være med henne. Orket bare ikke. Noen dager tenker jeg at ingen kommer til å elske meg som Eyvind igjen og jeg skulle så ønske jeg elsket han. Jeg orker ikke mer, skulle ønske jeg kunne slå av følelsene mine og blir en kald hore. Iallefall være foreslket i Nicholas, for det var mer en sikkerhet enn denne usikkerheten jeg har nå, og når jeg er usikker blir jeg helt fåkket. Men nå er det ikke slik og håpet mitt er borte.